Keltisk historie

Keltere er det eldste navnet på den vestlige gruppen av de indoeuropeiske folk i Europa. Kelternes kultur, samt deres enestående og karakteristiske kunsthåndverk (alt ifra smykker til bruksgjenstander), preget store deler av Mellom- og Nord-Europa i det siste årtusen før Kristus. Innflytelsen fra kelterne var også veldig stor i Norge på denne tida.

Kelternes storhetstid og vandring 

Hallstatt-perioden, som varte fra 1100 til 500 f.Kr. er navnet på den tidligste fasen av kelternes dominans på kontinentet. Denne perioden varte altså samtidig som den yngre bronsealderen i Skandinavia. Kelterne hadde en helt enorm fremgang på denne tida. Utvinning av salt fra gruver nord for alpene, var blant annet noe av det som førte til kelternes utrolige fremgang. Salt var nemlig veldig ettertraktet, og kunne blant annet byttes mot ulike ettertraktede varer. Ellers var samfunnet til kelterne bygd på jordbruk og håndverk.

Den keltiske kulturens opprinnelige kjerneområde lå langs nordsiden av Alpene, men i løpet av 400- og 300-tallet f.Kr. begynte store grupper keltere å vandre. På sitt største bredte det keltiske kulturområdet seg fra Svartehavet og Lilleasia i sørøst, og helt bort til de britiske øyer i nordvest. Kelterne var ikke bare én stor folkegruppe, og hadde heller ikke et felles styresett. De bestod derimot av mange små og større stammer, organisert i ulike høvdingdømmer. Enkelte områder og folkegrupper ble også etterhvert regnet som små kongedømmer. De ulike regionene hadde også veldig store variasjoner seg imellom, men bosetningstradisjonene, gravskikken og kunsthåndverket hadde veldig mange fellestrekk over store deler av det keltiske området.