Til kassen
Totalt: 0

Logg inn

Handlekurv / 0 produkter

Handlekurven er tom

Usikker på hvor du skal starte?
Se våre nyheter
Til kassen
Total: 0,-
Norsk nettbutikk | Rask levering fra Norge | Frakt kr 49,- & Gratis over kr 1000,-

Runer

Runer

Mange av smykkene på Lyrdesign har inskripsjoner med runer.

Disse urgamle nordiske skrifttegnene gir en ekstra dimensjon til symbolet eller motivet som ellers preger smykket.

Ikke bare er runetegnene en del av vår historiske arv. De hadde (eller har?) også magiske egenskaper.

I den forbindelse kan det være spennende å se på hvor runene kom fra, hvordan de ble laget og ikke minst hva de betydde for menneskene i sin samtid. Det er selvfølgelig også interessant å vite hva runene på akkurat ditt smykke betyr.

Rune betydde tross alt opprinnelig «mysterium» eller «hemmelig viten». La oss se hvor langt på vei vi kommer for å avsløre runenes hemmeligheter.

Hvor kommer runene fra?

Ifølge Håvamål var det Odin, allfaderen selv, som bragte menneskene runene.

Ettersom Odin ikke var en allmektig gud, måtte det et offer til for å skaffe seg denne kunnskapen. Han hadde allerede ofret et øye for å kunne drikke av kunnskapens brønn.

For å avdekke runenes hemmeligheter, måtte han stikke seg selv med sitt eget spyd. Deretter ble han hengende 9 dager i det store treet Yggdrasil, betegnet som verdenstreet i norrøn mytologi.

Den niende dagen skimtet Odin konturene av runene. Med sitt ene øye så han også den iboende betydningen. 

Det var kunnskap han tok med videre til gudene og menneskene.

Her på Lyrdesign har vi mange variasjoner med Odinsringer og andre smykker med tilhørende runeskrift.

Beveger vi oss utenfor mytologien, er forskerne samstemt i at runene ble konstruert med utgangspunkt i det latinske alfabetet rundt 100 år etter vår tidsregning. Det betyr at vi hadde dem en god stund før vikingtiden. Antakelig ble de funnet opp av germanere som bodde på grensen av Romerriket.

Runer ble brukt av alle germanere, men det er funnet flest av dem her i Skandinavia. Derfor kan vi trykke dem til vårt bryst som et eget skandinavisk kulturfenomen. Vi tenker selvfølgelig spesielt på vikingtida hvorfra vi har de flest bevarte eksemplene, men runene eksisterte altså lenge før vi begynte å seile rundt og plyndre andre land.

Futhark – runealfabetet

Oppsettingen av runene kaller vi Futhark, etter de sju første bokstavene, på samme måte som alfabet er en sammensetning av de to første bokstavene i det latinske alfabetet – alfa og beta.

«th» er forresten én bokstav – Þ. Den uttales omtrent som th på engelsk.

Den første futharken, også kalt den eldre futharken, hadde 24 tegn.

Den ble, uvisst hvilken grunn, avløst av en ny futhark med bare 16 tegn cirka 800 år etter vår tidsregning. Det er denne yngre futharken som gjenfinnes på de fleste gjenstandene vi har funnet fra vikingtiden.

På smykkene som vi har på Lyrdesign er det oftest brukt tegnene fra den eldre futharken. Det er fordi vi med 24 tegn kan lage ord og setninger som blir mer forståelige i dag.

Men futhark ble heller ikke borte ved innføringen av kristendommen og det latinske alfabetet. I stedet ble den utvidet med flere tegn, og eksisterte side om side med latinske bokstaver i flere hundre år.

Hvor finner vi runene?

Runene ble laget for å risses inn i treverk. Derav kommer alle de loddrette strekkene, diagonalene og vinklene. Buer lot seg vanskelig forme.  Årringene i treverket gjør at det ikke går så bra med vannrette streker heller

Nå er det slik at det som risses i stein eller metall holder seg bedre enn tre. Derfor er det mest slike funn vi har fra de tidligste tider.

På våpen og redskap var det gjerne risset inn et navn eller en beskjed. Smykker kunne ha et religiøst budskap eller andre gode ønsker.

Men fremfor alt forbinder vi kanskje runer med de store minnesteinene som er reist. Det er også der vi finner de lengre budskapene.

Tunesteinen fra Østfold er et av de fremste eksemplene.

Tunesteinen

Har du lyst til å se noen virkelig gamle runer, må du ta en tur på Historisk museum i Oslo og se Tunesteinen.

Etter en litt omflakkende tilværelse står denne to meter høye minnesteinen nå plassert der. Man mener den ble reist så langt tilbake som på slutten av 300-tallet.

Første gang vi hører den omtalt var i 1620. Da var den en del av muren på Tune kirke utenfor Sarpsborg.

Slik runene har blitt tolket ble den reist av sønnesønnen til Woduride. Den forteller om gravølet og fordelingen av arven etter det som antakelig var en høvding eller stormann på denne tiden.

Det vet vi ettersom det ikke var hvemsomhelst som fikk slike runesteiner reist etter seg.

Tunesteinen er også kalt det eldste rettsdokumentet vi har ettersom det beskriver arveoppgjøret etter Woduride.

Runens magiske egenskaper

I et samfunn hvor de aller fleste ikke kan skrive, blir de skriftlærde ofte tiltenkt spesielle evner. Hva betyr nå de mystiske symbolene de risser inn?

Kanskje var runemestrene bevisste på dette, og visste å utnytte seg av det. Kanskje var det fantasien som løp av med folk. Ofte lå det nok mer et ønske bak, en oppriktig tro på at runene hadde makt til å virkeliggjøre det de uttrykte. Kanskje litt som når folk i dag har en favorittrekke i Lotto de er overbevist vil gå inn en eller annen gang.

Runene ble risset inn i våpen og fartøy for å beskytte eiere og mannskap. Kom de velberget tilbake, var det vel et bevis på at de fungerte?

Men man måtte kunne kunsten å gjøre det riktig. Ellers kunne det gå ille. Det var det Egil Skallagrimsson opplevde da han var på besøk hos Torfinn i Eidskog.

Runemesteren Egil Skallagrimsson

Egil Skallagrimsson har sin egen saga, og han er også kjent som en antagonist i sagaen om Eirik Blodøks.

Blant mye annet var Egil svært dyktig i runekunsten.

Det kom til nytte da dattera til hans gode venn Torfinn lå syk. Ingen seidmann kunne finne årsaken til lidelsene hennes. Da fant Egil et hvalbein under halmen i senga hennes. På det var det risset noen runer.

Egil så straks at dette var grunnen til at hun var syk. Runene var skrevet av en elskovssyk beiler, men vedkommende behersket på langt nær runenes magi. Da gikk det også dårlig.

Derfor brente Egil vekk tegnene, og laget sine egne. Dattera ble frisk.

Så kvad Egil i ettertid:

«Ei den må runer riste/ som råde dem ei makter/»

Runene i senmiddelalderen

Runene forsvant ikke selv om man innførte det latinske alfabetet. Lenge ble de brukt side om side.

Helt fram til 1800-tallet ble det blant annet brukt runer i såkalte svartebøker. Disse bøkene inneholdt trolldomsbesvergelser, som selvfølgelig ble ansett som hedenske. Runene som opprinnelige ble knyttet til Odins-kulten, var jo også hedenske.

Av innholdet i svartebøkene kunne vi finne:

  • oppskrifter på abortmidler, giftige urter, som beviselig har effekt
  • besvergelser eller maninger som kan stille blod, beskytte mot brann, tannverk, skader og mye annet
  • formler og råd for å helbrede syke dyr
  • besvergelser for å avsløre tyver og finne tyvegods
  • besvergelser og veiledninger for amorøse forhold
  • besvergelser og formler for å komme inngå pakt med Djevelen, oppnå kontakt med døde personer, og skade andres liv eller eiendom ved hjelp av magi

Spesielt det siste punktet var selvfølgelig strengt forbudt. Slike svartebøker lå da heller ikke åpenlyst hjemme hos folk.

 

Runer i dag

Dessverre er ikke runene lenger i praktisk bruk.

De er imidlertid en viktig del av vår historie og vår kultur. Det er ingen grunn til at de skal gå i glemmeboken.

Derfor er mange av vikingsmykkene eller smykkene med symboler fra middelalderen hos Lyrdesign preget med runer.

Runer på smykker i dag kan gi en historisk kontekst eller et aktuelt budskap. Symbolet på Vegvisir-smykkene har for eksempel til intensjon å holde deg på stø kurs, hvor du enn har tenkt deg. Det kan gjelde både geografisk og i livet generelt.

Kanskje kan du også få gravert inn en personlig tekst i smykket ditt ved bruk av runealfabetet?

 

Lenker:

Runene – det første skriftspråket (Norgeshistorien.no)

Middelalderens runealfabet (Danmarkshistorien.dk)

Tune Historielag om Tunestenen

«Runer i norske svartebøker» - Masteroppgave av Line Kathinka Helstad

Litteratur:

Egil Skallagrimssons saga

Terje Spurkland: «I begynnelsen var fuÞark», Cappelen 2001

 

 

Produktet du valgte er lagt i handlekurven